Jeg skal fortelle deg en hemmelighet

Så heldig du er, Cecilie. Du som får til så mye. 

Skikkelig heldig! Ja, jeg er det. Jeg er et av de menneskene som er svært heldig. Det er mye som går min vei. Du lurer på hvorfor jeg er så heldig? Det har jeg lyst å svare deg på, fordi det er faktisk sånn at du har rett om meg, at jeg er heldig. Jeg vil gjerne fortelle deg hvordan det henger sammen. Du skal få min hemmelighet.

Mens noen fremdeles ligger under dyna, grytidlig om morgenen, står jeg opp og trener! Mens andre fullfører brødskiva si i morgenrushet, i bilen, så er jeg ferdig dusja og i ferd med å innta en god frokost på kontoret, mens den deilige etter-trenings følelsen fremdeles er fersk i kroppen. Så henter jeg en deilig kopp kaffe og starter arbeidsdagen min.

Mens noen tenker at nå burde de begynne å trene....kanskje.... Ja eller burde prøve, så har jeg satt meg mål og lagt en plan og satt i gang. Ikke burde - ikke prøve.... bare gjøre.

action is the foundational key to all success
— Pablo Picasso

Jeg har rådført meg med de som er gode. Mine mål er konkrete, realistiske. Målene og tanken på hvor jeg skal driver meg fremover. Jeg har en plan for hva jeg skal gjøre hver morgen. Jeg har den viktige (i allefall for meg) plan B for de dagene jeg våkner og er stuptrøtt og kroppen skriker at dyna er det eneste fornuftige valget. Jeg har en plan for hva jeg skal gjøre når fristelsene er store og hodet jobber i min disfavør. 

Det er stor forskjell på en intensjon og en plan. En plan forplikter. 

Nå tenker du kanskje at det er planen som er nøkkelen, og det er den absolutt, men bare litt. En  god plan er viktig, men betyr ingenting om den ikke følges.

Vet du hva hemmeligheten min er? 

Hardt arbeid og entusiasme!
Det er hemmeligheten min. Kan jeg, så kan du! Min kropp og min hjerne fungerer antakeligvis nokså likt din. Jeg har valgt å etablere vaner som bistår meg på veien mot mine mål.

Kan jeg, så kan du! Du må bare finne ut hva det er du vil og hvorfor. Så er du allerede i gang. Alt starter med et VALG.

I august startet jeg prosjektet : Blir jeg lykkeligere av en strammere kropp.
Dette er et mentalt prosjekt som har en fysisk bonus. 

Jeg gleder meg til å dele konklusjonen med dere om en stund. 

Mine ressurspersoner i dette prosjektet. 
Ernæringsfysiolog og Personlig Trener - Livskraft AS
Lundborgklinikken AS

Gleder meg til hver trening.......... eller nei.....det er ikke helt sant....... men jeg fortsetter å fortelle meg selv at jeg gleder meg. Følelsen etterpå er alltid verd slitet.......alltid :-)

Varm hilsen fra Cecilie

 

 

Jeg skjønner at noen bare gir opp!

Treninga er egentlig bare kjekt! MEN jeg er tidvis så forbanna sulten! 

Jeg har lyst til å fråtse, til å stappe fire kanelboller i trynet. Jeg har lyst å overspise brødskiver til kvelds. Jeg har lyst å tømme en 2 liter med is helt alene! Sånn har jeg det! Jeg tenker mye på mat. Jeg forstår hvordan DU har det når du skal gjøre endringer i kosten.

6 uker ut i prosjektet mitt allerede! Det kjennes så kort ut, samtidig som det kjennes som en hel evighet.

Det tar tid før hodet og hjernen henger med! Nye vaner er ikke laget på et blunk.

Jeg stoler på prosessen og henger med så godt jeg kan.

Å være sulten er nytt for meg. Hjernen min tror det er hungersnød på gang. Jeg som lever i et av verdens rikeste land og som har mat i overflod. Tilgang på mat på hvert gatehjørne. Kjøleskapet mitt bugner. Jeg lider altså ingen nød. Jeg får nok næring. Jeg spiser 4 gode måltider hver dag, og mellommåltider de dagene jeg trenger det. Når aktiviteten er høy. Jeg har bare aldri øvd på å være sulten. 

Det er ikke farlig å være sulten før et måltid. Ref. artikkel nederst.

Sulten kødder med tankene mine! Det er som om jeg har han svenske fyren i lilla trikot (TV reklame) hengene etter meg hele tiden. Minner meg på at det er ting jeg ikke får spise og hvor trist det er. Forteller meg hvor glad jeg blir om jeg spiser litt til.

Det er akkurat da det er viktig å holde fokus. Fokus på ALT det jeg kan spise, for det er mye mer enn hva jeg ikke skal. Eller ikke vil. Det stor forskjell på å tenke at jeg ikke får lov, og at jeg kan...hvis jeg vil. Men jeg vil ikke!

Fokuset kunne så lett blitt forsakelse. Jeg kunne så lett syns synd på meg selv. Og da skjønner jeg virkelig hvorfor noen gir opp! Er fokuset vendt bakover, så blir det tøft å komme seg fremover, og det blir lett å gi opp.

Skal du ikke unne deg å kose deg?
Hva betyr det å kose seg? Hva innebærer kos for deg?  Det vil alltid være noe og noen som gjør det vanskelig å være prinsippfast.

Javel så gikk du på en smell! Trenger ikke vente til neste mandag for å hente deg inn igjen. Hver time er en ny start om du bare vil.

Du som lurer. Vet du hva jeg virkelig unner meg? 

En frisk og tilfreds kropp.

Jeg fokuserer på alt det gode jeg har og alt det gode som skjer i kroppen og sinnet mitt nå. Jeg sover bedre, har lavere blodtrykk, stabilt blodsukker og veldig lavt stressnivå i kroppen. Jeg følges opp jevnlig og testes for alt som testes kan, og kroppen min ser veldig bra ut på innsiden akkurat nå.

Jeg føler meg bra inni, veldig bra! 

 

Artikkel om sultfølelse;
http://www.kk.no/helse-kosthold-trening/sultf%C3%B8lelsen-i-seg-selv-gir-helseeffekt-40476

Forberedelser og mental jobbing er nøkler til suksess. Pass på at du ikke lar tilfeldigheter vippe deg av pinnen. Lag en strategi og velg hvilke prinsipper du skal ha. 

Forberedelser og mental jobbing er nøkler til suksess. Pass på at du ikke lar tilfeldigheter vippe deg av pinnen. Lag en strategi og velg hvilke prinsipper du skal ha. 

Å nei... jeg skal ut å reise. Hvordan skal det gå med prosjektet mitt?

Jentetur til Krakow. Det er klin umulig å ikke gå opp flere kg når man har ferie! I ferier er jo alt lov. Jeg spiser og drikker akkurat det jeg vil og luller meg inn i en tilstand av fritak for ansvar. 

Man skal jo leve litt også

Artig sannhet det der. Hvordan det å "leve livet" skal handle om du spiser nok dritt. Om du drikker nok alkohol. For ikke å snakke om godteri. Det ville være ren ondskap å tusle gjennom Taxfree'en uten å kjøpe sjokolade og alkohol......ja og tobakk selvfølgelig.

Vi snakker om viktigheten av å UNNE SEG....... 

De siste dagene før avreise var jeg en smule bekymret og mange tanker raste gjennom hodet. Mange spørsmål. Med så mange mennesker må jeg innrette meg etter gruppas spisetider. Hva med alkohol? Kan jeg la være å drikke til lunch? Hvor mye alkohol må jeg drikke for å være på nett med gjengen? Kommer de til å klage på meg? Må jeg høre på hvor idiotisk det er å ikke spise dessert? Blir jeg turens totale festbrems?

Dagen før avreise var jeg på et fagseminar med Ingvard Wilhelmsen. Temaet for dagen var "Sjef i eget liv", hvordan få våre kunder og klienter til å ta ansvar for eget liv. Han sa noe med en gang som jeg synes var herlig befriende; Å ja så du skulle ønske du kunne trene mer? Jeg skal fortelle deg at du trener AKKURAT så mye som du vil i dag du". Er det noe som er viktig for deg så finner du en vei.
Alle er ansvarlige for eget liv. Hvem skulle ellers ta ansvar for deg?

Den ettermiddagen gjorde jeg et lite stykke arbeid. Tok meg 10 minutter. Jeg forberedte meg på hva som eventuelt kan bli utfordrende. Når jeg begynte å skrive ned bekymringene mine, var det plutselig ikke så mange igjen.....

Hoved bekymringen min er som regel mat. Får jeg mat til riktig tid? Får jeg tilgang på skikkelig mat? Tenk om jeg får sykt lavt blodsukker? Tenk om jeg blir dårlig, skjelven og helt tom? Hva skal jeg svare om noen er kritiske, eller om noen vil dytte et kakestykke på meg? Det er så innmari vanskelig å si nei! Eller er det det?

Vi var 8 kjekke damer i familien som for avgårde på tur.  INGEN av disse damene var kritiske eller dømmende. Alle visste om prosjektet mitt og alle respekterte hverandre og hverandres valg. Jeg fikk ingen kritiske blikk eller kommentarer for at jeg valgte vann i stedet for alkohol.
Jeg møtte ingenting annet enn forståelse og respekt. Kjærlige herlige mennesker med respekt for hverandres ulikheter og valg. Jeg er så glad for hver og en av disse gode menneskene.

Dette er LETT en av de beste turene jeg har vært med på. Jeg lærer stadig nye ting om andre og meg selv. Jeg takler utrolig mye mer enn det jeg tidvis tror.

SULTEN......ja jeg var tidvis sulten over lenger tid enn jeg er vant til. Jepp det er ubehagelig, men ikke farlig! Jeg har aldri gått lenger enn 2-3 timer mellom måltid og her gikk jeg noen ganger 4 og 5 timer mellom måltider. Ingen krise for folk flest. Men vi som har hatt et emosjonelt forhold til mat synes dette er helt katastrofe.....inni hodet. Kroppen takler det helt fint når hodet er på lag. Et par ganger måtte jeg kjenne etter og sjekke om sulten var fysisk eller psykisk. Er det reelt at jeg er sulten eller er det noe tankene mine har overbevist meg om fordi jeg er usikker eller kjenner andre følelser? Jeg møtte min frykt med åpne øyer..........og det var lett!

Jeg har spist nok og godt på turen. De har utrolig mye god mat i Polen. Jeg valgte de retter og de ingredienser som gav meg det jeg ville ha. Det er faktisk noe å tenke over; Når du spiser, hva er det du ønsker? Å bli mett? Selvfølgelig, men jeg ønsker mer. Jeg ønsker kos, nytelse, og jeg ønsker godfølelsen etter maten. Da velger jeg salat i stedet for pommes fritt til burgeren. Fordi jeg vet at salaten setter i gang de små arbeiderne oppi hodet som lager glede og tilfredse følelser. Jeg velger ut i fra hva jeg ønsker å oppnå.........også etter jeg har spist, og ikke bare 5 minutter med glede mens jeg trykker i trynet. Tenk litt lenger enn fra gaffel til munn.

Jeg tok gode valg uten at det gikk på bekostning av kos eller på bekostning av gruppa. Når vi er 8 stykker må det litt tilpasning til, men ingenting opplevdes ubehagelig eller belastende for min del. 

Jeg var oppe tidlig om morgenen og trimmet litt før de andre var oppe, så koste vi oss alle sammen med frokost før shopping og sightseeingen startet. Vi hadde alle måltidene felles, og det synes jeg var utrolig koselig. Den største kosen med mat er kanskje det som skjer rundt bordet og ikke bare på tallerken. Gode samtaler, mye latter og glede.

Det gikk uendelig mye bedre å være på tur enn jeg tenkte. Det er ingen problemer å ha ferie og holde på gode vaner. Du må bare forberede deg i forkant og vite hva du er villig til å fire på. Og bestemme hvilke prinsipper du skal ha med deg.

Hva med å UNNE SEG en frisk og sunn kropp?

Det er like gøy på ferie med moderate mengder junk og alkohol....... æres ord! Bare prøv :-)

Hemmeligheten er å ta valg du vet du kan stå for, og være lojal mot deg selv.

Hemmeligheten er å ta valg du vet du kan stå for, og være lojal mot deg selv.

 

 

 

Oppdatering uke 1 i prosjektet; Blir jeg lykkeligere av en strammere kropp?

Om tanker og følelser..........

Snart en uke inn i prosjektet. Jeg har ikke overlatt noen ting til tilfeldighetene angående trening og mat. Helene fra Livskraft bestemmer så langt det er mulig både hva jeg trener og hva og når jeg spiser. 

Når det gjelder det mentale, har jeg ikke planlagt noen ting, men har til intensjon å la tilfeldighetene styre de første to ukene for å observere hva som skjer, gå i tankefeller og planleggingsfeller. Få muligheten til å kjenne på registeret av følelser som prosjektet berører. Og det viser seg å være en del. Jeg har allerede gått hodestups i de feller som er å gå i.

DAG 1: Jeg mottar planen om morgenen etter at jeg har spist frokost, så jeg er god, mett og glad når jeg mottar planen. Sammen med planen får jeg oppskrifter og veiledning, i tillegg til følgende spørsmål;

Ser dette gjennomførbart ut?
Er det noe du er usikker på?
Hva vil dette kreve av deg?

Hmmm...... Jeg har jo tenkt easypeasy oppi hodet mitt hele tiden.... LETT! Jeg blir et snev av skeptisk ift maten. Det ser helt greit ut, jeg elsker det meste av mat, det er bare det at jeg har aldri noensinne hatt struktur på maten. Kroppen min sender signaler til hjernen - hjernen sier sulten - jeg spiser! Så enkelt og så komplisert. I-landsproblem, men jeg tror ikke jeg er alene om å ha et litt lite avslappet forhold til mat...........jeg er redd for å gå sulten. Redd for lavt blodsukker. 
Det skyller bølger av usikkerhet og negative tanker gjennom hodet mitt.

Jeg svarer på spørsmålene;

JA! Det ser gjennomførbart ut. (MEN liker ikke tanken på å spise 4 i stedet for 6-7 måltider)

Usikker? Sikker på at uansett hva det er så skal jeg få til dette, om ikke annet på ren viljestyrke, men skikkelig usikker på hvordan jeg skal fikse denne spisegreia. Jeg spiser jo hele dagen.

Hva det vil kreve av meg?
Jeg ser umiddelbart at det vil kreve planlegging, struktur og at jeg utfordrer frykten min for å gå sulten. 

Modig og happy med å være i gang, kaster jeg meg over mat planlegging og trening.
 

Første nedtur! Snakk om å møte seg selv i døra!


Dag 2 starter helt fint. Jeg våkner som vanlig skrubbsulten og glad i livet, ruller ut av senga, dusjer og lager frokost. God frokost. Før jeg rekker å sette tallerken i oppvaskmaskinen treffer første negative tankerekke meg - midt i fleisen;

Herregud, det er 4 timer til jeg skal spise igjen? Tenk om jeg får lavt blodsukker? Tenk om jeg blir uvel? Tenk om jeg ikke greier dette? 

Omtrent ALT jeg tenker på hele formiddagen er MAT.... Når skal jeg spise, hva skal jeg spise, får jeg spise i tide? (I tide for hva???) 
Jeg har det egentlig ganske dritt kjipt. Jeg overveldes av følelsen av begrensninger, mangel på kontroll, frykt....og sorg. Det er kanskje følelsen av sorg som slår meg hardest og jeg føler meg så innmari sårbar.
Jeg svir fisken vi skal ha til middag og jeg sliter med å holde tårene inne. Hva i alle dager skjer inni meg? Følelsene kjører berg og dalbane med meg.
Er det sånn her det skal foregå? Er det sånn det føles for de som er overvektige og skal gå forbi kakefatet. Føler du ikke enorm mestring nå? Nei, jeg føler sorg.

Dette er ekstremt nyttig kjenner jeg! Jeg kan forberede meg på det og gjøre prosessen lettere, men jeg skal stå i det en stund til uten å ta kontrollen helt tilbake. Jeg vil forstå og lære om mekanismene som slår inn når jeg er i endring, når jeg må slippe kontroll. Ikke minst vil jeg lære for å bistå andre i livstilssendring. For det handler mye om hva som skjer i hodet. Hva tror du er grunnen til at så mange ikke lykkes?

Jeg velter meg imedfølelse for meg selv og synes synd på meg en liten stund. Jeg tenker over hvorfor jeg gjør dette og ordner et par viktige forutsetninger og sannheter;

- Jeg gjør dette fordi jeg har et mål i sikte - og DIT VIL JEG!
- Jeg er overbevist om at jeg kommer sterk fysisk og psykisk ut av en mer balansert kropp og kjemi inni. Fordi mat er kjemi - bensin om du vil. Nå skal fartøyet mitt endelig fylles av drivstoffet den trenger mest og liker best.
- Kan andre, kan jeg! Jeg er tøff og jeg gir meg aldri!
- Jeg er ikke begrenset - jeg er hjulpet
- Jeg er sjef over mine tanker, og jeg styrer min suksess.

Jeg stikker på trening etter middag og kjenner et enormt energioverskudd. Jeg kjenner det gode humøret brer seg over brystet som et varmt og kilende teppe.

Hmmmm Kan det tenkes at allerede er kroppen i ferd med å nyte godt av omstillingen? At jeg får akkurat den bensinen jeg skal ha? 

Jeg legger meg med et smil om munnen. Mett i magen etter god kveldsmat.

Jeg er glad.

 

Jeg har ikke hatt lavt blodsukker denne uken. Tvert i mot stabilt og fint :-)

Prosjekt "Blir jeg lykkeligere av en strammere kropp? "

Jeg skroller nedover feeden min på instagram. Mye av det jeg ser er folk som står hodet og bøyd i alle slags festlige yoga positurer. Jeg ser bildene tekstes med #lykke #happiness og #love. Peace and love til verden og alt det der. 
Jeg ser bilder av fitness utøvere og triathleter, og jeg kjenner misunnelsen jager gjennom kroppen og hodet mitt. Jeg har så lyst å være sånn. Sykt lykkelig mens jeg står på hendene på Preikestolen eller over målstreken på Norseman, som er verdens hardeste triathlon. Sånn skulle jeg ønske jeg var.......eller......tror jeg i allefall........ Det ser unektelig fest ut når kommentarfeltene overøses av komplimenter og gratulasjoner over råe prestasjoner og ekstreme positurer.

Det kommer jo ikke gratis, og jeg vet disse menneskene legger ned utrolig mye arbeid i prestasjonene sine. Hadde jeg giddet å gjøre jobben? Hadde jeg hatt tid? Hadde jeg villet om alt var tilrettelagt?

Nysgjerrig på meg selv, min tåleevne, min psyke og min utholdenhet legger jeg nå altså ut på en slags indre reise. Reisen min handler om å teste grenser...nei sprenge grenser, innenfor det som er fornuftig for meg i mitt liv.

Det blir ikke Norseman eller maraton i denne omgang ;-)

Jeg skal utpå en reise som først og fremst er mental. Jeg skal teste ut gamle og nye verktøy underveis for å håndtere følelser og begrensninger og det som måtte dukke opp. Har jeg det som trengs for å gjøre det jeg tenker på? Er det i det hele tatt mulig? Og viktigst av alt; er det fornuftig? Og hva sitter jeg igjen med av følelser og erfaringer?

Tilbake til Instagram og jenter som løfter jern, eller skrot som noen kaller det.
Jeg har sett meg naken i speilet og sett at til tross for at jeg selv synes jeg ser bra ut, er godt trent, snart 40, og spiser sunt, så ligner jeg altså ikke nevneverdig på kroppene jeg ser på bildene. Jeg blir litt nysgjerrig på om mitt utgangspunkt kan brukes til å formes til en sånn stram ting (kropp), med synlige muskler, UTEN at jeg ser innsunken og gammel ut i ansiktet? Er det mulig å få dette til uten å bli ekstrem? Blir jeg lykkeligere?

Jeg kontakter Helene Lerbrekk som er grunder og leder for Livskraft AS.  Helene er supersmart og et fantastisk menneske. Hun forstår at jeg ikke ønsker å være ekstrem. I tillegg er hun usedvanlig dyktig! Hun er PT og Ernæringsfysiolog, og min gode samarbeidspartner.

Helene har målt meg fra innsiden ut (mentalt og fysisk) og vi har blitt enige om et opplegg som skal passe meg, min familie og mitt arbeid. Jeg er spent. Jeg er nå kartlagt og godkjent for reisen.

Hun lager planene og jeg følger dem! 

Dette handler ikke først og fremst om kroppen, men det mentale. Blir jeg lykkeligere av en strammere kropp? Det blir altså ikke trusebildeinstagramkonto med hashtag stronggirl eller fitmom, men jeg skal dele mine tanker og hva som skjer i hodet underveis.  Greier jeg å stå i det? Vil jeg greie å presse kroppen min på trening? Vil jeg takle å spise annerledes? Mindre? Jeg har foreløpig mange spørsmål og veldig få svar.....

Og du?! Min største frykt er kanskje det å være sulten........